gammelnerd

"Reality is merely an illusion, albeit a very persistent one"
- Albert Einstein

Det er mange valg man må ta hver dag. Noen er enkle, og banale. Det kan være alt fra om du skal ha sukker i kaffen eller om du skal ha på den blå eller grønne t-skjorten med Atari-logoen. I går ettermiddag, etter å ha laget en Chicken Korma-middag, stod jeg foran følgende valg:

Skal jeg erobre hele planeten eller bygge opp et nytt samfunn fra bunnen av?

Bakgrunnen var to nye spill som skulle anmeldels: Sim City Societes og Empire Earth III. Det fikk meg til å tenke på den vidunderlige alternative virkeligheten som finnes i spill.

For en del år tilbake fortalte gründer Odd Harald Hauge i Nettavisen om sin skitur over sydpolen. Det var en ekstremt interessant, fascinerende og imponerende historie han fortalte. En kamp mot elementer, egen kropp og vilje. Samme kveld, etter en øl eller to, spurte Odd Harald meg om jeg ikke hadde interesse av å gjøre noe lignende. Mitt svar kan sees på som noe overfladisk, eller muligens lettvint - men det var sant, og det jeg tenkte:

- Nei, du skjønner, i går invaderte jeg Polen med norske tropper og kjørte Formel 1 på Monte Carlo-banen.

Spill gir en virkelighetsflukt som er uten sidestykke - eller om man skal tro Albert Einsten (eller Matrix) så er det kanskje mer enn det? Uten å bli utrolig kvasifilosofisk - men hva er virkelighet? Er ikke det våre opplevelser, et samlet produkt av alt vi har gjort og sett, lest og hørt - er ikke det vår definisjon av vår virkelighet? Det er jo neppe den samme verden en sultnøden flyktning i et afrikansk lån opplever som den for eksempel George W. Bush eller du opplever?

Ok, tilbake til "virkeligheten." Spillenes verden.



Hvor ofte har du opplevd at skillet mellom virkelighet og spillenes verden blir litt tåkete? Selv er jeg, som muligens de som har lest anmeldelser jeg har skrevet, en stor fan av Football Manager 2008. Samtidig er jeg omtrent en like stor fan av Liverpool. For et par uker siden så jeg på en kamp med Liverpool (en av de forferdelige 0-0-kampene), og tenkte - hvorfor setter de ikke innpå Deco? Han bruker jo å være viktig i slike kamper.

Å, nei. Deco. Han har visst jeg kun på mitt Football Manager. Liverpool har ikke kjøpt han i virkeligheten.

Samtidig, omtrent like ofte, har jeg blitt påvirket og/eller lært noe av spill. For tiden ser jeg på serien Band of Brothers på DVD (ja, jeg er treg noen ganger). Min kone spurte meg om ett av slagene, og hvor det var - hva som var vanskelig med å angripe der - og jeg svarte.

Fordi jeg hadde spilt Hearts of Iron, og hatt nøyaktig de samme problemene som amerikanerne opplevde.



Nei, ikke alle spill er historisk korrekte - og det har muligens vært tilfeller hvor spill har påvirket i feil retning. Det er neppe noe særlig bra man kan lære av spill som Grand Theft Auto (et spill jeg forøvrig synes er langtekkelig), eller for den sakens skyld: Super Mario Brothers.

Samtidig - en virkelighetsflukt kan også være en flukt. Selv om det ikke er mye positivt som kommer ut av å spille Virtua Fighter 5 - så er det en stakket stund en mulighet til å være skikkelig badass. Noe man i det virkelige liv aldri kan være, uten å møte loven.

(For ordens skyld: Det moralske med GTA er jeg ikke veldig opptatt av, men selvfølgelig nok - det er ikke et spill som passer for de yngste  - og gøy er det ikke å banke løs på tilfeldige forbipasserende. Det er bedre med et skikkelig slåssespill for som Warren Zevon synger i Boom Boom Mancini om boksing: The name of the game is to get hit and hit back).



Spill engasjerer også, og man kan i mange timer diskutere strategi, hvilke spill som egentlig er best eller hvilken konsoll som er best.

Problemet er at spill fortsatt ikke tas på alvor. Det er bare tull, hører man ofte. Vel, det er tull som omsetter for mange milliarder kroner i året. Tull som nesten alle menn under 40 år har et forhold til og tull som stadig vekk blir mer populært.

I en undersøkelse vi gjennomførte for ett års tid siden viste at 89 prosent av alle under 30 år hadde spilt enten på konsoll, nett eller PC den siste uken. Jeg tror neppe det tallet har gått ned.

Likevel tas det ikke på alvor. Hvor ofte hører du om musikk-artister som selger et par tusen plater (som ville vært ganske så lave salgstall for en god spillutgivelse)? Hvor ofte skrives det om bøker som selger enda mindre?

Jeg disser verken bøker - eller musikk - begge har sine klare fordeler.... men det er muligens på tide at man åpner opp øynene, lukter på kaffen (som er en god fornorskning av et godt engelsk uttrykk) og ser at spill har mer enn kommet for å bli. Det er her, og det er gigantisk.

Dessuten er det utrolig gøy. Den dagen jeg slutter å spille er den dagen gikta har tatt meg slik at jeg ikke en gang klarer å røre øynene for å styre min tredimensjonale virtuelle verden.... eller noe slikt.

PS! For ordens skyld - det øverste skjermbildet er fra Empire Earth III, det andre fra Sim City Societes og det tredje fra Hearts of Iron II. Det siste er fra Virtua Fighter 5. Det under er fra det første spillet jeg noen gang spilte:



PS! Les historien om Pong her.

Ellers er det bare å si: GAME ON!